Grønt gress og løvetann

Låt nummer to er klar. Det har den selvsagt vært en god stund, men nå slippes den den 6. august. Stedet for låta er i hagen foran kjøkkenvinduet i Skogvegen 3. Låta er litt annerledes enn de andre låtene på albumet. Alle låtene er litt annerledes så klart, eller håper jeg, men denne skiller seg litt mer ut allikevel.

Her er en link til Youtube:
https://youtu.be/gjBEHD50Upw

Og her er en link til Spotify:
https://play.spotify.com/album/4RrlsYuo7VCezJwO5Vii4k

Konsert i på Torp gård i Løten i 2019

Årets brorpart av sommerferien ble tilbragt på hytta på Rokosjøen i Løten. (Rokosjøen får sin egen hyllest på plata som kommer.) For å bryte opp litt i hyttemonotonien unnet vi oss en liten sightseing i Løten. Det er mye å se og mye å oppleve i Løten hele året rundt. Hovedbestemmelsesstedet for turen var Gårdsbutikken på Torp Gård, hvor Ingeborg Torp på sin Facebookside beskjedent lover servering i idylliske omgivelser og en god prat. Det er klart at det frister. For når jeg er i mimremodus om dagen så er jo også Torp gård den første gården hvor jeg kunne kjøre traktor under steinplukkingen i våronna. På turen fra Rokosjøen til Torp, kjørte vi forbi Klevfoss Industrimuseum, en tidligere storhet innen celluloseproduksjon, vi passerte selvsagt fødestedet til Edvard Munch, og vi passerte fødestedet til min oldefar i Fjælgardsroa, opphavet til mitt etternavn. (Opprinnelig Olsen) Da vi endelig ankom Gårdskaffeèn på Torp, ble vi mottatt av Ingeborg, Ingeborgs mor og far, hennes tante, en venninne av tanta, samt Ingeborgs to yngste barn. Det ble som lovet både kaffe, is, brus og vafler i idylliske omgivelser og en god prat. I gamlehuset, hvor det nå er selvbetjeningskaffê, sto også et piano med nydelig klang, tross sine noe ustemte toner. Ingeborg og jeg har ved siden av Røde Kors Hjelpekorps også til felles at vi gikk til pianotimer hos Wenche Sveen. Ingeborg fikk høre at hun hadde talent, det hørte aldri jeg… Da vi da også kom inn på at jeg planlegger å være litt musikalsk aktiv neste år, så ble vi enige der og da om at jeg kommer til Torp 13. juli 2019. Det kan bli veldig hyggelig. Det er en lørdag og det er foreløpig alt som er planlagt, bortsett fra at jeg antakeligvis bør ta med mitt eget piano. Takk for kaffen og praten, og så ses vi ihvertfall om ett år.

https://www.facebook.com/gardsbutikkentorp/

«Namedroppet» av Erik Valebrokk

Det er veeeldig stas å bli «namedroppa» av musikkblogger Erik Valebrokk, og lagt til på hans spillelister på Tidal og Spotify. 🙂 :

«Jeg må også namedroppe Mercury Motors, Dunndunn, Ask, Nico D, Thea Hjelmeland, Thomas Dybdahl, Trudy & Dave, Evald, Hjerteslag, CC Cowboys, Dagny, Odd Nordstoga, Einar Flaa, Hkeem, Gåte, Bendik, Highasakite, Bellman, Onkel Tuka, Vidar Vedå, Temporary, Anders Dahlberg og Himmelhøyt som har gitt ut veldig fine sanger.»

Jeg har lært av proffene at man må, eller i hvartfall at det hjelper å nevnes og omtales av relevente musikkbloggere. Det er en attest eller et stempel som gjør at andre kanskje også litt enklerer legger merke til musikken i et hav av god musikk fra inn- og utland. Så da jeg fikk en e-post fra Erik Valebrokk på fredag om at han likte låta, og ville legge den til sin spilleliste for juni i løpet av helga så ble jeg rett og slett jævlig glad. Han er også nysgjerrig på fortsettelsen.

Etter det har jeg ligget søvnløs og ventet i spenning på oppdatering av hans blogg, og nå er den altså oppdatert med min låt og mitt navn ved siden av CC Cowboys, Odd Nordstoga, Thomas Dybdahl, Gåte og så videre.

Ny musikk juni 2018

Fatterns butikk på radio

Jeg har ikke tenkt radiolengde på låter når jeg har skrevet, men kun fokusert på historiene og selvsagt på musikken. Radiolengelåt er kanksje 3:30 eller noe slikt. Fatterns butikk er neste 6 minutter laaang, og radioedit’en der siste versjet er fjernet er på ikke mindre enn 4:40. Jeg vet at «Purple Rain» av Prince er på 8:40 og at den spilles allikevel, uten sammenligning forøvrig. Jeg hørte fra radiolegende i NRK, Harald Are Lund, en gang at han spilte «Purple Rain» når han trengte en pause for å gå på do. Så da får jeg alltid do-assosiasjoner når jeg hører den på radio. Uansett,…. om «Fatterns Butikk» med sine 6 minutter kan være til hjelp for dotrengte radioarbeidere i ne og ny, så er det helt ok for meg det også.

Nå har imidlertid noen radiostasjoner vist såpass interesse for «Fatterns butikk» at jeg blir invitert til å snakke om den, og det kommende albumet. Det syns jeg er hyggelig og et godt tegn, og da får det ikke hjelpe om den ikke roteres allverdens pga. lengden.

Radio Trønderlag ringte meg for å skravle litt. Det gjorde HedmarksRadioene også, som har sendinger i Solør, Løten, Elverum, Hamar, Trysil og Østerdalen. Det sendes 26. juni både morgen og ettermiddag.

Og nå idag ble jeg ringt av Madeleine Cederström i NRK Hedmark og Oppland som også gjerne vil slå av en prat om sangen. Det skjer på onsdag 27. juni litt etter klokka 12:00.

«Fatterns butikk»

Aller første låt fra albumet som er min hyllest til den bekymringsfrie barndommen er så og si klar. Den må gjennom litt tekniske ting før den havner på Spotify, Tidal, iTunes og alle andre strømmetjenester.

Jeg har lyst til å begynne med en låt med tema fra Brenneriroa og omegn, og har falt ned på en sang som har fått tittelen «Fatterns butikk».

Denne butikken er en veldig viktig del av minneboka mi. Det er veldig mange som har sine egne gode historier fra besøk hos kjøpmannen i Brenneriroa på KIB, så jeg må nesten velge et slags bilde som på en måte fanger litt av alt. Det kunne ha vært lørdagene med lukten av rakfisk i løsvekt i hele butikken, kald øl på kjøla eller brøddag med tilbud på Kneipp for 6,90. Det kunne vært konsert med Stein Willys orkester på parkeringsplassen eller posen med bringebærdrops som vi hadde stående ordre om å legge opp handleposen til våre gode kunder når de handlet mye.

Jeg endte opp med å skrive en sang om barna som kom tuslende på korte eller lengre turer for å handle smågodt i løsvekt eller Bugg. Jeg har opp gjennom årene fått veldig mange hyggelige historier fra folk som vokste opp i Brenneriroa om slike handleturer, da de fikk lov å gå på helt alene til denne snille kjempen på 193 cm med store hender, stort smil og en tålmodighet.

Teksten er et hyggelig tilbakeblikk på de første turene til butikken eller kiosken, og treffer folk også utenfor Brenneriroa. For å være sikker på å få med deg låta når den kommer, kan du følge meg på Spotify der jeg har min egen profil.

Låtene er sendt til Musikkloftet

Etter ett år med til tider mye arbeid er alle opptak av vokal, keybords, hammondorgel, piano, moog, gitarer osv. sendt til Vidar Lunden på Musikkloftet. Det er som vanlig innmari skummelt. Heldigvis er det mulig å legge til og trekke fra ting. Jeg har kjent Vidar siden midten på 90-tallet og er veldig trygg på at han får frem det beste i materialet med helt nye ører.

I dag ble jeg eldre enn faren min

I dag ble jeg eldre enn faren min. Det er litt rart. Jeg har talt ned til denne dagen siden natten til 1. oktober i 1988, da faren min midt i en dans med min mor gikk ned i knestående med et smil om munnen. Hjertet plutselig ble lammet av et heftig infarkt. Han ble nesten 48.

Jeg var til stede og fikk ta del i far sine siste timer. Jeg var hyret inn som spelemann sammen med et par kompiser på en lukket fest på forsamlingslokalet Bakfram i Romedal. Etter en god middag med hjortestek spilte vår lille trio opp til dans, jeg spilte bass. Litt uti første sett dro vi opp tempoet litt og satte i gang en heftig swing som fikk det til å rykke i dansefoten til feststemte gjester, inkludert fatter’n som bød min mor og sin ungdomskjæreste opp til en sjelden svingom. Vi kom bare halvveis ut i låta før vi ble bedt om å slutte. Jeg trodde at vi skulle stanse fordi det skulle serveres kaffe og kaker, men slik var det dessverre ikke.

Det er en kveld jeg husker veldig godt og mange detaljer sitter igjen. Jeg har glemt vitsen far fortalte da vi sto ute på trappa og tok en røyk etter middagen. Jeg husker jeg aldri vitser heller, men jeg husker at vi lo sammen og hadde det godt. Jeg husker hjortesteken til middag, stabelen med hvite kopper på kaffe- og kakebordet, og at det var en lege og en anestesisykepleier blant festgjestene. Jeg husker fattern’s siste febrilske forsøk på å puste, og blålyset fra ambulansen som forsvant oppover E6 mot Hamar Sykehus. Jeg husker at mor og jeg gikk rundt og trøstet sjokkerte tilskuere til dramaet, og jeg husker den vanskelige runden for å vekke mine tre søsken for å fortelle at far er kjørt livløs til Hamar Sykehus med hjertestans. Og så husker jeg at ventetiden hjemme gikk til apatisk kikking på synkronsvømming fra OL i Seol på TV. Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til synkronsvømming.

Jeg har tenkt mye på faren min oppgjennom årene, og jeg har selvsagt sammenlignet med meg selv med han. Jeg så på faren min som et fjell som hadde kontroll på verden, og som med sine 193 cm skulle kunne ruve i landskapet til evig tid. Han var et fjell også som var lett å se i store folkemengder som når jeg hadde forvillet meg litt bort fra mor og far for eksempel på Hamarmart’n.

Minnene om han er som av et glansbilde. Etter hvert som jeg har fått egne barn gjenoppdager jeg heldigvis noen sider ved min far som nok har blitt visket ut i glemselen med årene. Det gått opp for meg at også han var et menneske som av og til var frustrert, sint, brå, lat, utålmodig og sikkert litt bekymret heldigvis av og til, selv om han som meg hadde en veldig ubekymret tilnærming til livet.

Jeg savner faren min. Jeg savner hans tålmodighet, trygghet, gode smil, engasjement og hans store sterke hender. Jeg savner han som sto på sidelinja og ropte oppmuntrende ord da jeg spilte fotballkamper med Nordbygda IL. Jeg savner tannbroen han tok ut hver kveld og pusset med tannbørste. Jeg savner de uendelige mange kjøreturene til kveldstrening med hoppski på taket og hopprenn i et utall hoppbakker. Og jeg savner å bli båret på ryggen over elvestryk når vi fisket i Alvdal eller i Åsta.

Jeg savner tilstedeværelse ved mange små og store begivenheter, og at han skulle fått oppleve stolthet og glede av små og store ting jeg har fått til, som mine 3 fantastiske barn som paradoksalt nok helt sikkert ikke hadde vært her om ting hadde gått annerledes denne 1. oktobernatta i 1988.

Det siste året har jeg vært litt ekstra nervøs for at jeg ikke skulle nå denne dagen. Det fine med det er at tiden det siste året har gått veldig sakte. Jeg skal ikke dø av hjerteinfarkt som faren min har legen min sagt og det er bra, men jeg har tenkt tanken mange ganger på at det kan være siste gang jeg går ut døra når jeg for eksempel har dratt til Valhall for å spille oldboys-fotball.

Og nå er jeg altså eldre enn faren min. Jeg er veldig takknemlig for det, men selv om han nå er junior vil han fortsatt være en ruvende sjel og et stort forbilde.

I studio med korpspappa og DumDum Boys-keyboardist Mikael Lindqvist

For en fantastisk måte å tilbringe en romjulskveld. Alle demoer til albumet «STOR» er ferdig, og nå skal det fargelegges eller tonesettes med en litt annen tone-palett enn min egen. Og da er jeg så utrolig heldig å kjenne en fryktelig flink, og ikke minst veldig hyggelig fyr som heter Mikael. Vi har begge barn i Grünerløkka Skoles Musikkorps, og da deler man liksom felles skjebne. Han er for tiden keyboardist i DumDum Boys, og det er med en viss ærefrykt jeg nå står og tar en selfie med Mikael i bakgrunnen i øvingslokalet til nettopp DumDum Boys, mens han spiller på en av låtene som etter hvert kommer. I tillegg til dette utrolig rå Hammond-orgelet som han spiller på her, har han spilt på Moog, piano og lagt på veldig mye fint. Jeg gleder meg til å rydde opp og strukturere alt sammen.